La turen til vakre Setskogen i dag, og hadde overhode ingen plan i forkant, hehe. Jeg kjørte bil, og tilfeldigvis endte vi ved Mosebyveien på Setskauen. Jeg har jo gått her før, men da kjørte jeg litt lenger inn, og tok stien inn til Steinby. Nå stoppet jeg ved første anledning, og der sto det skilt: Turstier. Flott, hehe, akkurat hva vi trengte :)
Pensjonisten og jeg trasket ivrig i vei. Det var laget grusveier inn i skogen, som vi fulgte. Dette blir nok lysløype til vinteren, og da er vi ikke velkomne, hehe, så får utforske nå før skiløypene kommer. Liker ikke så godt grusvei, så ved første sti tok vi av. Der sto det skilt til Steinby. Så bra, tenkte jeg, da går vi kjerreveien tilbake...
Tja, hva skal jeg si, hehe. En og annen stedsanviser, merke eller hva som helst som forteller at vi er på rett vei, hadde vært gull. Stien er forsåvidt lett å følge, helt til man kommer til ett mylder av skogsmaskinspor. Da er stien ikke lett å finne igjen. Heldigvis har jeg med meg en sporhund :D Han fulgte slavisk stien gjennom- og på tvers av dype hjulspor. Hvordan han fant, og holdt stien, aner jeg ikke... vi har aldri gått her før. Sannsynligvis fulgte han sporte etter den, eller de, som har gått her før oss.
Omsider kom vi frem til en kryssende grusvei. Da sto jeg der da, og klødde meg i hodet... Hvilken vei? Ikke ett eneste skilt sa noe om retningen herfra. Ikke hadde jeg med gps'n heller, da denne turen ble litt spontan. Sporhunden min tok til venstre nedover veien. Og da jeg ikke hadde noe bedre forslag, annet enn at det føltes som feil vei, så fulgte jeg hunden :) Vel, vi kom frem til Mosebyveien igjen. Da satte vi kursen mot bilen, og droppa hele Steinby i denne omgang.
En liten avstikker ut på odden ved Damtjenn måtte til, og Fritz fikk avkjølt kroppen. Damtjenn er drikkevannskilde for Aurskog-Høland, og camping er forbudt. Det er ikke tillat å bade i drikkevann, men jeg spurte en på kommunen en gang om dette også gjelder hunder - og det gjør det ikke. De setter bading forbudt fordi dette fører med seg mye forsøpling hvis "alle" skal bruke strendene fritt.
En morsom ting jeg bare må nevne, er at for ca 14 dager siden bestilte jeg på ebay noen pakker med "The BugPatch". Dette er ett plaster innsatt med B1 vitamin, som tas opp i kroppen, og skilles ut gjennom huden. Veeeeldig populært i USA, hvor det stammer fra. Dette skal etter sigende holde blodsugende insekter unna...
Jeg er jo stadig vekk på jakt etter noe som kan hjelpe mot den utrolig innpåslitne flekkflua, men også klegg og mygg er slitsomme når man er svett og varm på tur i skogen. Må si jeg var bittelitt skeptisk, hehe, men er nesten villig til å prøve det meste... Turgleden blir jo veldig redusert når man ikke kan slenge rumpa nedpå i 5 min uten å sitte midt i en sky av glefsende blodsugere.
Vel, jeg fikk virkelig stress-testa det i dag! Satte på meg 2 plaster i går, da jeg veier bittelitt over 36 kg som er grensen pr plaster. Var stort sett omringet av 5-10 flekkfluer hele dagen. Jeg stoppet opp flere ganger for å gi dem tid til å forsyne seg av delikatessene. De fleste fløy bare rundt noen ganger, for så å stikke av. Noen få forsøkte å sette seg på meg, men etter noen sekunder fløy de med uforrettet sak. En prøve-stakk meg, men ombestemte seg. Og en ga blaffen, og endte livet i en kladd på leggen... Utrolig! er alt jeg kan si. Klegg ville ikke holde seg i nærheten engang, og mygg så jeg ikke.
Som en liten ekstra test, jeg vil jo fortsatt ikke helt stole på dette, satte jeg meg sammen med potebarna i hagen i kveld, iført bare t-skjorte og shorts. Satt der og liksom inviterte plagåndene, hehe. Bikkjene løp rundt og herja og lekte, mens jeg satt som ett fyrtårn midt i herligheten. Ikke en eneste flekkflue, klegg, mygg, flue... ja, selv knotten holdt seg unna. Vanligvis må jeg sitte med godt gjenknappet jakke, og med fiskehatt inntullet i myggnett. Og fortsatt blir jeg bitt av knott.
Erre mulig! Jeg tror jeg dåner...!
